Høsten 2001 satt de fleste på Filippinene som klistret til tv-skjermen, time etter time, dag etter dag, uke etter uke. Ikke fordi en ny såpeserie hadde begynt (filippinere elsker slikt), eller fordi tvillingtårnene på Manhattan hadde falt - de færreste var interessert i det. Det som samlet nasjonen, det avisene skrev side opp og side ned om, det folk diskuterte på gaten, i stua og på kontoret, var noe så tilsynelatende tørt og uinteressant som senatshøringer.

        Tre aktører var sentrale i det tv-sendte dramaet: Senatoren Panfilo «Ping» Lacson, etterretningsoberst Victor Corpus og narkotikaagent Mary «Rosebud» Ong. Helt ukjente navn for nordmenn flest, selvsagt, men «husholdningsnavn» på Filippinene. Alle vet hvem de er, og det vil antakeligvis gå minst hundre år før de blir glemt.

        Den militære etterretningstjenesten, med oberst Corpus i spissen, hadde i lang tid anklaget senator Panfilo Lacson (en av president Estradas nærmeste venner) for å stå bak likvidasjoner, kidnappinger, pengeutpressing, hvitvasking av milliarder av pesos og storstilt narkotikasmugling. Vitne etter vitne (hvorav mange var erfarne politifolk) sto fram i senatet på direkten og fortalte om bestialske drap på journalister, tortur av kidnappingsofre og videresalg av beslaglagt narkotika. Ifølge oberst Corpus og den militære etterretningstjenesten hadde senatoren gjennom mange år saltet ned over 700 millioner dollar i utenlandske banker, alt anmasset på ulovlig vis. At forbrytelsene måtte ha skjedd med president Estradas viten og velsignelse, gjorde ikke saken mindre kontroversiell. Det var tross alt bare noen år siden president Estrada hadde utpekt Panfilo Lacson som landets nye politisjef.

        Den modige narkotikaagenten Mary Ong, med dekknavnet «Rosebud», ble raskt landets yndling. Med stø stemme, sjarm og stor troverdighet fortalte hun i detalj hvordan operasjonene hadde foregått. Hun navnga mange av de involverte og la fram bevis etter bevis. Å, som vi koste oss foran tv-skjermen da «Rosebud» ble avhørt av de gamle gubbene i Senatet! Hun var smartere enn dem alle! Selv ikke de mest kritiske senatorene greide å vippe henne av pinnen eller få henne til å motsi seg selv.

        Senatets granskningskomité konkluderte da også med at det var «overveiende sannsynlig» at senator Panfilo Lacson hadde vært involvert i de forbrytelsene han var anklaget for.

        Over 40 prosent av landets befolkning, blant dem undertegnede, var enig i denne konklusjonen.

        Så ble det stille.

        Alle ventet på rettssaker, formelle anklager, på dommer og lange fengselsstraffer. Men ingenting skjedde. Senator Lacson avfeide alt som «politisk forfølgelse, løgn og fabrikkering». Imens forsvant sentrale vitner sporløst. Andre ble skutt ned på åpen gate. Mistenkte ble skysset ut av landet, blant annet til Canada. Og ingen domstoler våget å ta sakene.

        Pressen raste i indignasjon, men til slutt ble også den stille.

        Og i 2003 stilte senator Panfilo Lacson opp som presidentkandidat - og vant nesten valget.

        I 2006 sto han bak et mislykket kuppforsøk. I 2010 vil han være en av de aller heteste presidentkandidatene. Muligens blir han Filippinenes neste president. Det er hans klare mål, enten det skjer på lovlig eller ulovlig vis.

        Med andre ord: Den perfekte modell for hovedskurken i en thriller! Ja, selve saken egnet seg glimrende som utgangspunkt for en spenningsroman.

        Slik tenkte jeg for noen år siden. Problemet mitt var bare: Hvem i Norge vil tro på noe slikt? Hvordan få trauste nordmenn til å tro på at politisjefer, senatorer og presidentkandidater kan stå bak massakrer, kidnappinger og narkotikasmugling? Vil ikke bare forlagene og leserne avfeie det som en «spekulativ røverhistorie»?

        Så tenkte jeg: Er det viktig? Svaret ga seg selv: Nei, selvsagt er det ikke viktig. Magellans kors er ikke noe forsøk på å komme «til bunns» i denne saken. Det har mange andre prøvd, uten å lykkes. Og romaner må stå på egne bein; de kan ikke støtte seg til virkeligheten, selv om den i noen tilfeller overgår selv den frodigste fantasi. Som forfatter har jeg ingen rett til å vente at noen skal bli mer interessert i filippinsk politikk etter å ha lest boken. I et litterært perspektiv er dette også helt uinteressant. Målet mitt har vært å underholde leseren med en spennende historie.

        Men herved er i hvert fall litt av bakgrunnen for plottet i boken gitt.

        Den kvinnelige hovedpersonen i Magellans kors er bygd på vennskapet mitt med et tidligere medlem av NPA, den kommunistiske geriljaen på Filippinene. Jeg traff henne i Manila for over ti år siden. Vi ble venner, og hun fortalte meg sin livshistorie. En del av den er brukt i boken. Hun ble rekruttert til geriljaen da hun bare var 14 år gammel. Da jeg møtte henne, lå hun i dekning. Det kryr av barnesoldater i NPA. Og alle som har kommet seg ut av geriljaens klør, er livredd for å bli gjenkjent, avslørt og likvidert.

        Slik ble Magellans kors langsomt til. Mye i romanen er basert på egne opplevelser og erfaringer gjennom mine 14 år på Filippinene. De fleste geografiske stedene er også autentiske. Likevel er mesteparten av boken fri fantasi. Historien er min egen. Og det er den som er viktig.

        Manuset til Magellans kors ble skrevet på mange forskjellige steder: På et lite loftsrom over en nedlagt butikk på Mactan i Cebu. I en bambushytte på øya Boracay, der jeg bodde i tre år. På en hybel i Thailand. På hotellrom i Kambodsja. I et umøblert hus langt inne i jungelen på øya Guimaras i Visayas. Og i leiligheten som jeg leier her i Angeles City, en times kjøring nord for hovedstaden Manila.

        Mange har spurt meg om jeg ikke utsetter meg for fare ved å utgi denne boken. Modellen for hovedskurken prøver tross alt å bli Filippinenes neste president, og han betraktes som en svært farlig mann. Til det vil jeg si: Veldig mye er farlig på Filippinene. Journalister myrdes. Opposisjonelle myrdes. Vanlige mennesker myrdes. Og det finnes ikke noe rettssystem som fungerer. Korrupsjonen florerer på alle plan i samfunnet.

        Men boken kommer ut på norsk, og det er tvilsomt at noen vil bry seg om en fiktiv historie.

        Skulle den derimot bli oversatt til engelsk, og bli utgitt på Filippinene, og bli populær ... vel, da vil nok situasjonen bli en litt annen!

        Jeg håper du vil kjøpe og lese boken. Jeg tror du vil like den!

Angeles City, Pampanga, Filippinene, januar 2009.
Roar Sørensen